Maktens arkitektur?

05-Adapt-BirdsEyeFase3

Dersom vi ser de to valgte prosjektene for det nye Regjeringskvartalet i Oslo som uttrykk for den norske staten, hva forteller de?

Studenter og lærere ved AHO var invitert til å delta i den første fasen av idearbeidet for Regjeringskvartalet i Oslo, og leverte ett av parallelloppdragene i 2015. Prosjektet fra skolen var mangelfullt på de fleste punktene. Forfatterne tok ikke programmet alvorlig, tenkte lite på sikkerhet og dokumenterte ikke hvordan de tok vare på klimahensyn og begrenset energibruk. Dessuten rev de ikke Y-blokken slik Moderniseringsdepartementet og Statsbygg hadde satt som forutsetning.

Det forslaget derimot gjorde, og bedre enn de andre 5 prosjektene som ble levert, utstilt og juryert, var å problematisere statens arkitektur i Oslo fra 1814 til i dag: Linstows perspektiviske regulering satte slottet i fond. Det klassisistiske universitetsanlegget ved Carl Johan skulle uttrykke humanistiske idealer. Stortingsbygningen ble etter 30-års støyende debatt om hva arkitekturen skulle fortelle om den norske embetsstaten, først innviet i 1866. Vinneren i denne arkitektkonkurransen – tegnet i nygotisk stil – ble forkastet og erstattet med et forslag som var innlevert i ettertid, og blant annet argumentert fram av Bjørnson fordi ”det kunne tydeliggjøre oss selv”. Da de nye regjeringsanleggene skulle bygges på Hammersborg, ble førstepremien tegnet av Stener Lenschow valgt bort til fordel for Henrik Bulls råkoppkledde steinpalass som for de fleste fortsatt gir nasjonale konnotasjoner.

Erling Viksjø tegnet regjeringsbygningene i etterkrigstida, og ga form til styringsfunksjonene i det sosialdemokratiske Norge. Anlegget, Høyblokken og seinere Y-blokken, var et svar på hvordan monumentalitet og representativitet burde uttrykkes i det nye velferdssamfunnets fellesbygninger: En høy lamell på søyler omgitt av en park med paviljonger, og en lav kontorbygning som sammen med den høye blokken skaper det en på denne tida så på som demokratiske, modernistiske byrom. Fortsatt i norsk materiale, men denne gangen var råkoppen erstattet av sandblåst betong.

Generelt er det alltid vanskelig å være entydig om hva arkitektur uttrykker av mening. Tolkning beror ofte mer på den som opplever objektet enn på objektet i seg selv, og tolkningen er kulturbestemt og endres over tid. Mens klassisismen etter den franske revolusjonen uttrykte frihetsidealer, ble klassisk monumentalitet etter krigen – da akser, fond og perspektiv var brukt til totalitære fortellinger – entydig sett på som uttrykk for fascisme. Når det gjelder maktens bygninger, de statsbærende bygningene, er det vanskelig å komme utenom en diskusjon av mening: Hva konnoterer arkitekturen – hva uttrykker den av mening?

Nesten hver gang jeg har gått forbi Høyblokken siden jeg begynte å studere arkitektur på AHO i 1969, har jeg tenkt på Einar Gerhardsen. På industristeder på det indre Østlandet der jeg vokste opp var Gerhardsen i tiårene etter krigen rangert sammen med Jesus, rett etter Vår Herre. Man diskuterer sosialdemokratiets betydning i norsk historie og selv om noen intenst forsøker, er det vanskelig å komme utenom sosialdemokratiets ideverden og politikk som bakgrunn for den moderne velferdsstaten. Etterkrigstidens regjeringsbygninger på Hammersborg, er et uttrykk for sosialdemokratiets velferdsstat. I tillegg er ruinen som i dag står der, også et dystert minne om et angrep på sosialdemokratiet, og på en av de mest grusomme hendingene i norsk historie. Dette, intet mindre, er bakgrunnen for å diskutere maktens arkitektur i det nye regjeringskvartalet.

Vinnerforslagene som nå er presentert for oss, endrer ordensprinsippene. Et kompleks av kontorer for statsbyråkratiet skal reises mellom Grubbegata og Møllergata. Kontorkomplekset skal romme et usedvanlig stort byggeprogram, skape gode arbeidsplasser, fungere effektivt og i følge departementets anvisninger, utformes ”nøkternt”. Gatene omkring er sterkt sikkerhetskontrollerte. Første etasje inneholder ikke offentlig tilgjengelige funksjoner. Høyde kombinert med tetthet etablerer en helt ny skala i denne delen av byen. Regjeringen samler departementene ikke ulikt hvordan internasjonale konserner har etablert ”hovedkvarter” som styrer virksomheten. En tidsmessig og veldetaljert uttrykksløshet synes å skulle gi rammen om departementenes statlige management. I en tid der statlig virksomhet skal følge den samme logikken som privat ervervsliv, er dette helt forståelig.

Symbolene reserveres for de andre delene av anlegget. Høyblokken bygd i sosialdemokratiets tid settes nå inn i et streng klassisistisk orden. Den står som fond i en rektangulær hard plass flankert av den fløyen som ble bygd av anlegget for embetsstaten og en ny A-blokk som erstatter Y-blokken. Det åpne parkrommet, som ligger omkring den modernistiske komposisjonen til Viksjø, blir fjernet. Rommene blir erstattet av den harde rektangulære plassen som binder de tre ulike tidsbildene sammen og av en tarm av et grøntareal, som trapper seg ned mellom Deichmann, Trefoldighetskirken og den nye A-blokken som strever med å være plassbygg, inngang til hele kvartalet og å holde seg innenfor sikkerhetssonene omkring den nedgravde Ring 1.  Man fjerner hatten – bygd som statsministerkontorer – fra ruinen. Ikke for å tilbakeføre Høyblokken til originalen, men for å få plass til mer, sy ruinen inn i det nye helhetskomplekset og – i praksis – ufarliggjøre minnet om udåden.

En modernistisk komposisjon er transformert til en klassisistisk. Noe dystert er gjort om til å bli likegyldig. Dette føyer seg naturlig inn i omskrivingen av norsk historie, sosialdemokratiet er skrevet inn i nyliberalismen.

Man kan spørre seg om dette er et villet resultat. Hvorfor er det blitt slik? Er det hele basert på en ide, eller er prosjektene et utilsiktet resultat av Statsbyggs korrekte prosedyrer for arkitekturprosjektering? Prosjektet vekker så langt unektelig liten entusiasme, bortsett fra i uttalelsene til presidenten i Norske Arkitekters Landsforbund, som har som oppgave å snakke om hvor flinke norske arkitekter er. Flinke er de også, og de to utpekte vinnerne er de dyktigste. Planene sitter som støpt, alt ligger til rette for at arbeidsplassene skal bli gode og den samlede departementsstrukturen fungerer. Heller ikke dette er merkelig. LPO som er seniorpartner i det ene prosjektet, var konsulent for romprogrammet. Nordic, seniorpartner i det andre, tegnet reguleringsplanen som ligger til grunn for konkurransen. Det er de prosjektene som har fulgt reguleringsplanen til punkt og prikke og evnet å utvikle den noe videre, som har vunnet konkurransen.

På ett tidspunkt var det jo ikke slik det hele skulle bli. Etter parallelloppdragene i 2015 anbefalte juryen at departementskontorene ble konsentrert mellom Møllergata og Grubbegata, men at Høyblokken skulle ligge fritt og solitært i en stor park som strakte seg over hele Akersryggen. Parken skulle være statens gave til Oslos befolkning, norske demokratiske politiske idealer skulle uttrykkes i parken, i måten Høyblokken ble behandlet som minne og i forholdet mellom blokken og parken.

Et mindretall (en representant for Statsbygg og en for Vegdirektoratet) ville noe annet, og dette ønsket om en oppdelt park og et nytt ikonisk bygg ved siden av Høyblokken ble dyrket videre fram ved hjelp av en ny bygning der arkitektene skal kunne utfolde seg  –  og i den klassiske, symbolsk sett vanskelige og lett ubrukelige steinplassen mellom blokken og Akersgata.

Jeg omtaler på ingen måte den største tragedien i norsk arkitekturhistorie, men noen feiltrinn som er verdt å snakke om. Norge hadde mulighet til å skape et regjeringsanlegg som uttrykte de verdiene som vi smykker oss med, og arkitektur som skapte stor internasjonal interesse. Håpet om dette svinner.

Karl Otto Ellefsen

Posted in Ukategorisert | Leave a comment

REGJERINGSKVARTALET GÅR SIN GANG (1887 – 2017)

AkersryggenEKST4_YoungsDagsnytt 18 onsdag 24.6, sammen med Statsråden og fagsjef Moneta i NAL: Noe får man sagt, men det meste brenner man inne med.”Blir dette noe fint da” spurte programlederen Sanner. Statsråden mente rimeligvis at Regjeringskvartalet kommer til å bli feiende flott og ikke minst bærekraftig på grunn av den ekstreme arealutnyttelsen, bylivet er tatt vare på og åpent og tilgjengelig blir det hele sjøl om sikkerheten legger begrensninger. Dersom dette spørsmålet var blitt stilt til meg, jeg hadde fått tid til å tenke meg om, og programlederen hadde latt med snakke uavbrutt, hadde jeg sagt følgende:

Ja, RKV kan fortsatt bli et godt stykke byarkitektur. Det aller viktigste i prosjektet er at staten beholder 5000 arbeidsplasser midt i Oslo sentrum, både for bylivet og for bærekraftig byutvikling. For å få dette til må både Oslo kommune og vi andre bite i noen relativt sure epler og svelge noen bitre piller. Et stort område på Hammersborg stenges for all ukontrollert kjørende trafikk. Normal virksomhet kan en ikke drive i området, og offentlig tilgjengelige butikker og serveringssteder vil en finne lite av, og aldri i 1.etasje av regjeringsbygningene. Sikkerhet er krevende og vi famler oss fram. Den som vil erverve seg kunnskap om hvordan en alternativ og tilsynelatende helsikker løsning er, kan gå av T-banen på Makrellbekken stasjon og observere den nye amerikanske ambassaden på Huseby.

Er da ikke programmet for stort for tomta? Jo, det hele blir for kompakt og trangt. Prosjektet er resultat av noen tvilsomme fortellinger som i de siste åra er forsøkt solgt inn i Oslo. Den første gjelder for byen generelt og dreier seg om at befolkningsveksten og arealbehovet i Oslo er så stort at vi de fleste steder må legge til rette for tetthet som gir helt andre dimensjoner enn de vi er vant med. Dessuten krever hensynet til bærekraft at vi bor og arbeider tettere og trangere enn før. Den andre fortellingen deles stort sett bare av Moderniseringsdepartementet og Statsbygg og dreier seg om at ”alle” departementsansatte må arbeide nær hverandre på Hammersborg, og at vi allerede nå kan tallfeste hvor mange disse ”alle” er om 10 år og hvilket arealbehov de vil kreve på dette tidspunktet. Jeg støtter tanken om samlokalisering og også Statrådens ønske om å fornye og effektivisere statsforvaltningen. Men pragmatisk fleksibilitet, som i slike prosesser alltid er fornuftig, tilsier at behov for kvalitet og antatte behov kan veies opp mot hverandre, og at enten programmet kan reduseres noe eller legges til andre av statens bygg.

Enkelt sagt består Regjeringskvartalet slik det tegnes i konkurransen, av en rygg av bygninger på høydedraget mellom Møllergata og Grubbegata, en stor park helt fra Kristparken nesten bort til Pilestredet og to bygninger i parken, Høyblokken av Viksjø og Finansdepartementet av Bull. I tillegg kan den som vil lete finne et knippe av regjeringsbygninger med ulik grad av gjenbrukspotensiale vest for Akersgata. Konkurransen viser svært ulike forslag for organisering og gestalting av ”ryggen” langs Møllergata og Grubbegata. Det synes som om både rolig verdighet i uttrykk og effektive moderne kontorlokaler – ”nøkternt” som Statsadministrasjonen ynder å måle arkitektur opp mot – er mulig å finne blant de sju forslagene. Arkitektene bak sliter derimot med å finne gode konsepter for parkarealet, og ikke minst for den merkelige og undersetsige nye ”inngangsbygningen” som programmet forutsetter nord for Høyblokken.

Når man har valgt et konsept for Regjeringskvartalet der det meste av nytt byggevolum plasseres i denne ”ryggen” i nord-sør retning, blir potensialet i parken uhyre viktig. Den gamle regjeringsbygningen og Høyblokken (og konglomeratet vest for Akergata) bærer historien. Idealene om det demokratiske og åpne, den tilgjengelige statsadministrasjonen, det attraktive og brukbare, bylivet, det at utbygging av denne mastodonten av et Regjeringskvartal også gir noe til byen, må virkeliggjøres i parkprosjektet.

Den vekterfylte, sjeldent solbelyste og usedvanlig kebabfrie Grubbegata som tydeligvis alle de sju er bedt om å vise dataperspektiv av, blir relativt blek målt opp mot idealer om bymessig folkeliv. Og trolig er det også her, i det grønne, at potensialet for nyskapende arkitektur – landskapsarkitektur – interessant ut over landegrensene, kan finne sted.

Sju prosjekter skal evalueres av en jury med ni deltagere, der flertallet, fem mer eller mindre er fra Statsbygg. Bortsett fra denne sikkerhetsforanstaltningen, skal Statsbygg etter min oppfatning ikke klandres for den omfattende og (sett i forhold til følsomheten i hele saken) åpne prosessen som har ført fram hit. Litt mye orientert mot kontroll og lite undersøkelsesorientert synes derimot Statsbygg og deres konsulent Nordic ha vært da de skrev konkurranseprogrammet. Enkelt sagt var programmet overbestemt. Jeg tenker ikke på Y-blokken. Sjøl om sandblåste ”Fiskerne” og ”Måken” av Picasso og Nesjar aldri vil komme til sin rett omplassert fritt på plenen eller i nytt veggliv, og brutal 60-tallsarkitektur med usedvanlig høy materialkvalitet er sjelden, måtte et premiss om Y-blokken legges fast før konkurransen. Vanskeligere er det å forstå at et konkurransekrav om fire etasjer påbygg på Høyblokken (statsministerkontorer?) måtte trekkes opp av hatten og puttes inn i programmet.

Burde ikke spørsmålet om arkitektonisk behandling av dette verket nettopp være noe konkurransen skulle belyse? Og hvorfor sa programmet at parken skal deles opp, hvem har behov for den harde og monumentalt digre plassen med Høyblokken i cours-d`honneur?

Å ta bort Y-blokken er hardt å svelge, men når det først er gjort og parkpotensialet er etablert, hvorfor da regulere inn denne nye inkurien ved siden av Høyblokken?  Kunne ikke i det minste dette vært et emne for undersøkelse i konkurransen?

De siste store offentlige byggesakene reist etter arkitektkonkurranser i Oslo, har stort sett blitt seende ut slik vinnerforslaget viste. Det gjelder Operaen, Nasjonalmuseet og Munchmuseet. Juryen i denne arkitektkonkurransen må kreve noen revisjoner for at RKV skal bli presentabelt og gi noe til byen. Når det gjelder parken er rekonseptualisering nødvendig.

Karl Otto Ellefsen

Posted in Ukategorisert | Leave a comment

BOLIGBEHOV, SMÅHUSPLAN og KNUTEPUNKTER

 

Oslo Arkitektforening holdt 19.1.et møte om problemstillinger omkring fortetting i småhusområder i Oslo. Jeg fant grunn til å gå prinsipielt til verks. 

1. 

En diskusjon om planen for småhusteppet i og omkring Oslo kan ses som en teknisk og arkitektonisk affære. Jeg tror derimot at diskusjonen bør føres innafor ei bredere ramme og dreie seg om ulike alternativer for hvordan man skal utvikle hovedstadsregionen, og ikke minst om hvordan det offentlige – det store ”Vi” som jeg fortsatt tror bør finnes der – skal gripe inn i byutviklingsprosesser.

I denne byen har det festa seg en oppfatning om at byveksten med sikkerhet kommer til å fortsette i samme tempo som i de to siste tiårene (den heftigste siden 1890-tallet), at boligbehovet derfor er umettelig, at prisene vil stige, renten være lav, og at alle investeringer i boliger i Oslo derfor vil gi god avkastning i all overskuelig framtid. Dette er ei fortelling som blir fremmet av finans, eiendomsutviklere, Oslo kommune, alltid utbyggingskåte arkitekter som vil ha prosjekter, urbanister som ønsker all byvekst velkommen til Oslogryta, og enda til deler av akademia som synes fullstendig å ha glemt sin oppgave som kritikere.

Sjøl om den verifiseres av SSBs trendframskrivinger, er denne fortellinga beheftet med meget stor usikkerhet. Grovt sagt har 70% av befolkningsveksten i Oslo (noe lavere prosenttall i hovedstadsregionen) det siste tiåret vært innvandring, og i hovedsak arbeidsinnvandring fra EØS-området. 30% har vært fødselsoverskudd.

Vekst i byggenæring og ikke minst servicenæring har gitt arbeid til denne innvandringa.

Sjøl om bobler alltid sprekker – til slutt – kan det selvfølgelig argumenteres for at denne situasjonen kommer til å vare ved, lenge. Det finnes for eksempel en global tendens til at internasjonal investering nå skjer i det en oppfatter som sikre boligmarkeder; i byer med trygg økonomi, god styring og forutsigbar politikk. The Guardian meldte før jul at boligprisene i Vancouver hadde steget med over 30% i 2015, blant annet på grunn kjøp finansiert av asiatisk, ofte familiebasert kapital. Også boligmarkeder synes å være i ferd med å bli globale.

Jeg kjenner kinesere som kjøper leiligheter til barn som studerer i Oslo. Norsk framtidig byutvikling må nok allikevel først og fremst vurderes i forhold til norsk økonomi. Og til tross for de ganske vanskelige langsiktige tendensene i Europeisk økonomi, omstillingsbehov og nå 5% arbeidsløshet i Norge kan en selvfølgelig ubevegelig tro at norsk økonomi og arbeidsliv forblir som før.

Kommuneplanen for Oslo, med sitt sterke utbyggingsfokus, bygger på et slikt scenario. “I denne perioden vil Oslo få en voldsom tilflytting, og et like voldsomt behov for nye boliger” gjentar Aftenposten (mandag 16.1) da avisa forsøker å forstå behovet for å markere stasjon og knutepunkt med 12 etasjer i vestlige eneboligområder.

Aftenposten gjentar ei trendframskriving og en løs antagelse, ei mulig framtid, men nødvendigvis ikke den framtida som kommer, og kanskje heller ikke den framtida byen bør planlegge for. Det finnes også andre relevante scenarier. Ett annet, muligens også realistisk scenario, er at vi må åpne landet for klimaflyktninger og at folketallet stiger dramatisk. 10 millioner i stedet for 5.

Et tredje – og kanskje det mest sannsynlige – er at norsk økonomi blir kjølt ned, arbeidsløsheten stiger, og byen blir mindre attraktiv for arbeidsinnvandring. Slik unge grekere vender tilbake til olivenlundene, kan det bli større interesse for rurale områder i Norge.

Jeg er ikke opptatt av å underbygge noen av disse mulige framtidene. Det jeg ønsker å argumentere mot er den fastlåste fortellinga om Osloveksten og Osloøkonomien. Det finnes en betydelig usikkerhet omkring norsk byutvikling i dag.

Drar vi denne argumentasjonen over til boligmarkedet blir usikkerheten ytterligere styrket. Etterspørselen i boligmarkedet er uttrykk for et investeringsbehov like mye som et boligbehov. Både familier og investorer legger kapitalen sin i boligmarkedet fordi dette markedet har gitt usedvanlig stor avkastning og sikkerhet. Sparing i norske familier har i hovedsak skjedd gjennom verdistigning i boligen, og blir investert i boligmarkedet.

Det vi kan kalle det ”reelle” boligbehovet i Oslo er derimot i stor grad knyttet til folk som ikke har penger til å komme inn i dette markedet. Den 70% som i dag innvandrer. Barn av familier som ikke har tilgang til investeringskapital.

Troen er at når utbyggere med bunnlinjeargumentasjon prioriterer å bygge dyre leiligheter, blir de billige ledige for de fattige. Men det er ikke slik dette markedsspillet virker. Nettopp derfor har man i perioder i norsk og europeisk historie drevet former for sosial boligbygging. Noen land gjør det enda, de beste eksemplene finner vi vel i de franske byene. Norge og Oslo gjør det ikke. Den markedsstyrte boligpolitikken er ikke rettet mot å tilfredsstille behovene til hoveddelen av de som flytter inn til byen.

2. 

Jeg tror altså ikke helt på vekstprognosene, og dersom de likevel viser seg å være riktige kreves det en annen form for boligbygging, og derfor også by- og boligpolitikk, enn den som har vært drivende de siste 10 – 20 åra.

Hvordan da forholde seg til arealbehov og arealbruk, i en situasjon med usikkerhet? Her synes den rådende fortellinga å være at i denne akutte situasjonen er det best å stable i høyden over jernbane- eller T-banestasjon. 24 etasjer gir ikke bare mer fortjeneste enn 12 og 6 etasjer, men gjør også byen mer bærekraftig fordi flere får ekstremt kort vei til kollektiv skinnegående transport.

Dette er også en tvilsom påstand. Røyne Kyllingstad, tidligere professor på AHO, etablerte i sjølbergingsdebatten i sin tid den motsatte hypotesen og sa at ”Eneboligen er den mest bærekraftige boformen, dersom du høll deg heme”. Og denne tesen er nå ytterligere styrket av at folk henter all energi til oppvarming og varmtvann og noe elektrisitet fra egen tomt. Muligens var Kyllingstad vel optimistisk i sin omtale av transportarbeid. Men han minner om at de økologiske fotavtrykkene vi legger bak oss, henger sammen med livsform, og ikke bare dreier seg om arbeidsreiser.

3. 

Det finnes nå faktisk 4 ulike ”plangrep” for hovedstadsregionen, som alle på sitt vis er virksomme og som hver for seg kan dekke utbyggingsbehovet. 3 av dem er trolig, i hvert fall i forhold til CO2 utslipp og klimaeffekt, også bærekraftige.

Kommuneplanen for Oslo er bare det ene grepet, og forutsetter heftig fortetting og nye utbyggingsmønstre i byen. Denne planen kan ta hele byveksten.

Det andre er regionplanen (ATP) for Oslo-Akershus, som blant annet forutsetter nye byer. Ny by på Ås-Ski har vært det mest omtalte prosjektet. Tar vi med utbyggingspotensialet i Drammen, tar denne planen i prinsippet også all boligvekst.

Det tredje plangrepet defineres av intercity-planen som legger til rette for byvekst i alle småbyene omkring Oslo. Kanskje med Hamar, Fredrikstad og Larvik som ytterpunkter. Dette scenariet begrunner den store pågående og kommende investeringa i dobbeltspor og intercity-tog.

Det finnes også et fjerde, svært virksomt alternativ, neppe bærekraftig, som fortsetter spredt utbygging omkring i det metropole området, stort sett der folk finner ei tomt de vil bygge på.

Også de tre første planene er alle virksomme i dag, men de er også i konkurranse med hverandre, fordi de alle krever store statlige investeringer i infrastruktur, støtte til planlegging og opparbeiding for å fungere optimalt. Staten investerer enormt i regional transport og infrastruktur, men utnytter ennå ikke de mulige positive byutviklingskonsekvensene.

Det finnes med andre ord nok av utbyggingsarealer i denne regionen. Det skulle bare mangle i en så spredtbygd metropolt område som dette. En kan si at det lett usystematisk etableres en mengde alternativer for byutvikling. Hvilke arealer som tas i bruk, eller blir bygget på nytt, styres av markedet.

4. 

Eneboligteppet ligger der med både fortettingsmulighet og enormt potensiale for fortjeneste.

Eneboligområdene omkring den urbane kjernen i Oslo – avgrenset av Ring 2 – er ekstremt attraktive. Ser vi bort fra endring i kroneverdi har prisene på en bolig i disse områdene blitt tidoblet på 20 år, fra midt på 1990-tallet da prisene var lave. Det vil si at prisen har økt med 50% av den originale kjøpesummen hvert år.

En hovedgrunn til dette er at folk kan kombinere en landlig og en urban livsform – hele forstandsbanenettet i Oslo ble jo i sin tid bygget ut for å etablere denne muligheten.

I tillegg er disse områdene ettertraktet til eiendomsutvikling. Jeg vil tro at det er her fortjenesten på førstegangssalg etter utbygging suverent er størst. Mange av områdene, særlig i vest er nå så attraktive kun på grunn av sin adresse at alt synes å kunne selges til høy pris. Det hele dreier seg ikke om mangel på utbyggingsområder, men om kamp om områder der utbygging kan gi stor fortjeneste.

Det er i denne situasjonen at småhusplanen har virket og har blitt utprøvd. Prinsipielt sett er det ikke noe problem å fortette et eneboligområde, tomt for tomt, dersom fortettinga ikke utfordrer hele logikken og strukturen i området. Men det er nettopp det som skjer og har skjedd.

  •  Tolking av utbyggingsgrad har blitt mer og mer sjenerøs.
  •  ”Skjønnet” som i sin tid sikret kvalitet i utbyggingsprosesser, har ikke lenger noen plass og er blitt erstattet med beinhard juss, der tiltak må være ubestridelig ulovlige for å bli stanset.

Utbygginga går derfor ut over rammen for hva et tradisjonelt eneboligområde kan tåle.

En konsekvens er at områdene får lav arkitektonisk kvalitet, men det har jeg ikke sett som min oppgave å snakke om i dag. Jeg er mer opptatt av at områdene fungerer langt dårligere enn før:

  •  Biltallet mangedobles uten at parkeringsproblemet løses,
  •  tomtene fylles opp, men nye lekearealer for unger blir ikke etablert
  • grønn struktur – også langs bekkene – hugges ned,
  •  de mange snarveiene som ble opparbeidet av unger og unge rett etter at områdene ble etablert, stenges av ivrige utbyggere og innflyttere som vil beskytte den lille uteplassen de har fått,
  •  unger tvinges ut i trafikken og de små blir kjørt til skolen.

Jeg vil oppsummere det slik at småhusplanen har gitt plass til noen fler, enkelte steder har den fungert relativt uproblematisk, men i mange tilfelle har den ført til at kvaliteten i områdene har blitt dramatisk redusert.

5. 

Mitt poeng er ikke at nybygging i gamle eneboligområder skal stoppe opp. Men slik småhusplanen nå fungerer, skaper den i størrelsesorden 400 boliger i året, men den ødelegger også gode byområder ved å fjerne de unike kvalitetene i dem.

Dette dreier seg egentlig om helt elementære faglige spørsmål.

Strukturen i et område gir visse rammer for hvordan området kan utvikles og setter grenser for et områdes kapasitet, det finnes et språk i et område som sier noe om hvordan det kan utvikles. Holder man seg innenfor det språket eller den grammatikken som er etablert i et småhusområde, fungerer stort sett en tomtevis utbyggingspolitikk.

Dersom man går ut over denne grammatikken, oftest fordi man ønsker tyngre utbygging, dreier det seg om transformasjon. At et område gjøres om til å bli noe helt annet.

Dersom Oslo by ønsker transformasjon av et område, å utvikle området til noe helt annet, må det også arbeides på helt andre måter. Da fungerer ikke tomtestrukturen som utbyggingsprinsipp. Da må fagfolk se tomtene i sammenheng, regulere, trolig med sterk offentlig styring, kommunen og utbyggere må utløse eneboliger og tomter til markedspris, og ekspropriere om det er nødvendig. Den type lettvinte løsninger som småhusplanen representerer kan overhode ikke fungere i en slik situasjon.

6. 

Denne byen har en mengde fine by- og boligområder fra mange perioder – Rikshospitalet, Casinetto, Marienlyst, Torshov, Bjølsen og Sagene, Sogn og Smestad, Hagebyen på Tøyen, Sinsen og Carl Berner, Lambertseter, Skøyenåsen, Romsås og Holmlia. Det disse områdene har til felles er at de bygger på idé og konsept, og innebærer både tung demokratisk behandling og satsing fra det store Vi.

Dersom kommunen velger (av hederlige eller uhederlige grunner) tung transformasjon i knutepunkter langs T-banen blant de svært mange utbyggingsalternativene i Osloregionen, må man også gå veien om slike prosedyrer. Det finnes ingen snarveier.

Men først kommer spørsmålet om man bør utvikle byen på denne måten, eller legge penger og energi i de mange andre utbyggingsalternativene. Hvordan driver man byplanlegging, eller med et mer situasjonsbeskrivende ord, hvordan driver man ”urban management” i den usikre situasjonen denne byen kommer til å befinne seg i om noen år?

Jeg har noen erfaringer fra slike diskusjoner og utredninger. I København for noen år siden var et av svarene at en først og fremst burde være opptatt av å utvikle områdekvaliteter og sørge for at naturressurser av alle typer ikke ble bygd ned. All utbygging skulle skje i arealer som allerede var bebygde. I arbeidet med bypolitikk for den norske sosialdemokratiske regjeringa var vi opptatt å styre utbygginga til allerede etablerte bymiljøer nettopp for å styrke områdekvaliteter. Kapasiteten i Fredrikstad, Hamar og Drammen er for eksempel uhyre interessant.

Begynner man å ta den nye situasjonen inn over seg, blir et jorde mye mer verdt som landbruksressurs enn som ei utbyggingstomt og spørsmålet om å ta vare på velfungerende bydeler langt viktigere enn deres kapasitet for å ta opp i seg ny utbygging.

Byen trenger en helt annen fortelling enn den som er styrende for utbyggingspolitikken i dag.

Posted in Ukategorisert | 1 Comment

RESPONSE

 

Lecture –

Oslo Architecture Triennale

Conference – After Belonging – 9th of September 2016

1.

“After belonging” is a rather intriguing title. It might be interpreted as a statement of facts, as a theme for investigation, or it might even be looked upon as a value system underlining the need for a sense of global belonging, downgrading the sense of local, tribal and national belonging.

I am invited to respond to the three inputs to the first session on Global Expertise –  interrogating “… the role of the architect within current processes of globalization. By addressing economic, ecological, and logistic networks, this first section questions previous understandings of global expertise and practice, and seeks a new frame of action and discussion.”

And I am invited to contextualize my comments in a Nordic perspective.

1

 

2.

Transformation on a territorial scale is not new to mankind.

What is new might be the speed of events, and how demographical changes interact with climate change and different kinds of human advocacy, and with an exponential output.

That mapping is both a disciplinary and politically valid tool is not new either, but the digital and new media give us an overwhelming capacity to map both events and transformation processes.

There is a tendency to see the things happening as driven by forces comparable with gravity and therefore impossible to impose on or to control. Attempts are often seen as pathetic. We inevitably are led to believe that established collectives will be broken down, and that the future is to see ourselves as working and living in diaspora, hopefully governed by some kind of global order.

A North European perspective on this would be to stress the huge amounts of well-functioning cities and settlements: The sun is shining on local communities!

And even to state that;

Historically and empirically speaking the national state is the only political and territorial institution that has been able to provide both welfare and democracy.

 

3.

There are 565 000 architects in Europe. The profession of architecture deals overwhelmingly with consultancy. The Architects Council of Europe publish statistics for the European Profession every third year. There are some astonishing facts in the 2014 editions:

Referring to the ACE president Luciano Lazzari 80% of the architects in the world are Europeans. An estimation of the building activity in 10 years’ time says that only 20% of the activity will happen in Europe. And by now when the east is more or less able to provide itself with consultancy, the new marked for architectural services are considered to be Africa.

Most of the architects -74% – are considered as one-man firms due to the fact that it is difficult to contracts for permanent employment. And the experiences of the profession is extremely locally grounded, only 5% of the European Architects did acquire commissions outside their own country

If we look at the schools of architecture in Europe they adapt to the situation not going in the same directions towards a global curriculum, rather they tend cultivate their own identities.

 

4.

There has for a long time been an international marked for signature architecture. Prestigious urban planning was an international marked already a 100 years ago when the Chicago based Griffins won the competition for Canberra, the new capital of Australia. When Herreros designs Munch in Oslo he is a part of this marked, the same goes for Kleihus and Schuwerk designing the National museum and Aart Architects designing the museum of Cultural History out at Bygdøy.

But another category still does exist and even thrive:The local architect has a role like the local dentist. Knowing the morphology of all local client’s teeth, repairing old and inserting new teeth.

And sometimes this work takes on the character of what I have even heard being called “local war” – when the effects of globalization forces have to be challenged.

 

5.

2

These forces have been most notable in the fast growing cities. The map shows the lucky summer area in Nairobi. Made for people pouring into the city from the countryside becoming lower middle class in and area developed by international property and designed by international consultancy.

3

This is not slum, its ordinary and legal urban development. And the picture might be used to address the question of the role of the architect in the current process of globalization.

Very informative and beautiful mapping has been done on African cities, by American Universities and published by Dutch publishers.

I have been supervising10 PhD students working on East African cities and might even be considered as representing some kind of global knowledge on the subject.

But if you should really be able to act as an architect in these areas, you have to be part of the local culture, you have to know the terrain, the language and swim like a fish in the water – to use concepts from guerrilla warfare. That is if you intend to make a difference and not limit your actions to deal with some kind of temporary stunt coming out of architectural tourism.

 

6.

4

You might not all be familiar with this fact, but some of the most fundamental and scaring transformation processes are happening in the countryside. Scary because they to such a degree is affecting food production and basic ecosystems.

China has around a million villages. The situation in the countryside has opposed to the Chinese cities been relatively stabile – not taking into account the villages has supplied the vast amount of floating population working in the Chinese cities.

5

Here is grandmother with the twins watching the village being torn down. (Her daughter and mother of the children is a part of the floating population in Hangchow) Grandmother is well off, both she and the twins are relatively expensively dressed.

But both she and the photographer are witnessing a fundamental structural change. Obviously in the architecture, she will move into a property development close by. Bu she is also witnessing the ongoing demontage of rural systems, ownership and agriculture.

These are problems that have to be discussed on a structural and political level, they are indeed being mapped, but are also a subjects to “local war”, and relevant for architectural practice producing alternative and influencing local government that in China actually is stronger than we think.

 

7.

6

These kinds of relatively dirty structural changes are also affecting European countryside and Norwegian costal societies.

7

By now nearly all the labour force on land in Norwegian fisheries are recruited precariat from eastern Europe, This Lithuanian girl is angling cod-line with mackerel from January to April, for low pay and in a system with few labour rights. This floating work-force substitute what used to be a locally based industrial work-force. This does something to a local community.

Habitat is somehow falling apart as a consequence of the demontage of rural systems.

 

8.

8

The architect in action –

For the sake of the argument-

DO BELONG

My hero is the bold local architect, the dentist, taking part in local conflicts and challenges.

Posted in Ukategorisert | Leave a comment

Å pynte en kake?

RKVoversiktFraOst-max

Statsbygg la fredag 26.6 fram et forslag til en detaljert reguleringsplan for Regjeringskvartalet. Perspektivene som illustrerer planen overbeviser ikke om at dette nasjonalt betydningsfulle prosjektet har falt på plass. Nå er det derfor viktig å bruke den arkitektkonkurransen som kommer til å utvikle ideer og skape reelle alternativer, i stedet for å begrense arkitektene til å være konditorer som pynter på et gitt prosjekt.

Beslutninger om byggeprogram, gatestruktur, hovedtrekk i arealbruk og prinsipper for å håndtere sikkerhet var nødvendig for å komme videre. Indirekte åpner reguleringsplanen fornuftig nok også for fortsatt statlig bruk av de store kontorkompleksene vest for Akersgata (R5). Den avklarer hvilket preg området vil få: et kontrollert og relativt monofunksjonelt institusjonsområde. Å velge å planlegge et slikt område midt i Oslo er diskutabelt, men løsningen er bedre enn å legge regjeringskontorene som en enklave utenfor bysentrum eller kun å sikre enkeltbygninger.

Derimot går reguleringsplanen for langt i å bestemme arkitekturen i området. Den legger i følge byggherren opp til ”konsentrert bebyggelse med variert volumoppbygging og moderate høyder.” I praksis formulerer Statsbygg krav og begrensninger om høyde og omfang av utbygging i de enkelte byggefeltene og fastlegger derfor bygningsvolumer og bygningstyper. På denne måten bestemmes organiseringen av både enkeltbygninger og anlegget som helhet. For meg virker dette både uhensiktsmessig og unødvendig, og lukker for en reell diskusjon av arkitekturen i Regjeringskvartalet. En av innvendingene mot de prinsippene som Statsbygg valgte høsten 2015, dreide seg for eksempel om utbyggingen av et enkeltstående ”signalbygg” ved siden av H-blokken. Hvorfor åpnes det ikke opp for diskusjon av denne typen beslutninger i arkitektkonkurransen?

Artikkelen/bloggen er trykket som debattinnlegg i Aftenposten 1.7.2016

Posted in Ukategorisert | Leave a comment

BEHIND THE FRONT

Preliminary impressions from la Biennale de Venezia.

In the open-air museum called Venezia and the marketplace called la Biennale, I learned decades ago not to get irritated by the hype and superficial. I rather indulge in the inventive, praise the artistic and gain new knowledge from the investigating projects.

The “Reporting from the Front”  – 15th Biennale might not become a most memorable event, but certainly displays viable tendencies in International Architecture. Like the search for alternative ways of practicing, and looking at architecture as an involving process more than a unique project. Politically speaking this is the first Biennale that seen as a collective work, raises profound critique against the effects of globalisation and new-liberalism.

After years of indulging in the metropolis and excessively urban, the Biennale also displays much needed interests in the rural and the countryside – where modernisation processes these days most ruthlessly occur –and the potentials for architectural action are less restricted.

The exhibition at the Chilean pavilion in the Arsenale is a descriptive example, showing the work of young professionals struggling “Against the Tide”. Returning to the rural areas of the Central Valley of Chile “following their academic training to contribute to their communities, creating architecture which trace a filigree of places where the region´s campesinos and their families can live and work”  (Quoted from the catalogue of the Chilean exhibition). Most beautifully displayed in drone-made videos focusing in an out on the sites, videos also showed onto rusty steel project models, cheap plastic wrapping on the walls contrasting the mural tectonics of the Arsenale. Everything in this exhibition seem to be in line with the chief curator Aravenas concept for the Biennale.

A very emotional and scaring project is the “Tracing of wrongdoings back through Architectural Design Logic” showing the work of Eyal Weizman in war zones.  “Forensic architecture”, a London based group of scientists, journalists, computer engineers, artists and architects (a guess – it seems to me that all these qualifications are needed) has been working together with Weizman to show the logic and effects of the missile based high-tech wars.  The exhibited works illustrate how architecture as a tool for investigation merges with arts and science.

Among the more profound pieces of architecture that are shown, two projects by Chinese masters illustrate that the discipline, traditionally speaking, still holds potentials. These projects are intensely political in terms of questions and answers, at the same time their means are strictly architectural. Wang Shu and Lu Wenyu present rehabilitation projects for villages in Fuyang. Chinese villages are being demolished or gentrified as a part of large-scale rural policies. The politically expressed intention is to bring wealth to the countryside and bridge the huge economic gap between urban and rural. But behind these very social policies lures a suspicion that the actions are part of a strategy to redistribute the ownership of land and put the final industrialization of Chinese agriculture into action. Therefore Wang Shu and Lu Wenyus projects are far more than an architectural investigation into old material traditions and typologies.

Lu Jiakun is working at the other end of Chinese habitats. His project for West Village is situated in central Chengdu, one of the countless Chinese megalopolises. “If cities are good news, then we may consider densifying the open spaces and the services and not just the residences and the buildings,” he states. I read the project as a vast and sheltered urban housing community surrounding football pitches and recreational spaces. The program for the megastructure containing all kinds of social and urban services. This might referring to architectural history, not be a fundamentally new way of thinking. In a situation, however, where the pond for ideas on urban housing typologies seems to have dried out, this spectacular project is brave and inspiring.

 

Venezia 27th of June 2016

 

 

 

 

 

 

Posted in Ukategorisert | Leave a comment

RKV opp til diskusjon # 4; Vern

y-blokken

Foto: Arkitektnytt/ Ingebjørg Semb

Den fjerde og siste teksten min for Arkitektnytt i debatten om RKV tar for seg bygningsvern og y-blokken.

Y-blokken

Diskusjon om bygningsvern dreier seg om forholdet mellom behov for transformasjon og ønske om vern. I langt de fleste rivningssaker kan vern argumenteres godt for, særlig dersom Kulturminnevernet bringer inn hele spekteret av verdikriterier som nå regnes som relevante.  Behov for transformasjon belegges med praktiske, økonomiske og tekniske argumenter.

Arkitektur og fysiske omgivelser er redskaper som yter. Behov for transformasjon oppstår når krav til ytelse endrer seg. Verdisetting i  vernespørsmål er en kulturell størrelse som også endrer seg over tid. Hva som anses verneverdig i dag samsvarer ikke med det som var verneverdig for noen tiår siden. Ikke minst verner vi langt mer nå alternative forslag enn tidligere. At Y-blokken skulle bli gjenstand for en vernediskusjon var utenkelig da jeg studerte, fordi den da symboliserte de verste sidene av byødeleggelse.

Spørsmål om rivning er et ja/nei- spørsmål der et ja til slutt er irreversibelt, og dette er én av flere grunner til at vernediskusjoner alltid blir hatske.  En annen grunn er den fortvilelsen som sprer seg når «fortidsminnevernet» møter kombinasjoner av sterke økonomiske interesser og både historieløse og uorienterte lokalpolitikere. En tredje grunn er Kulturminnevernets arbeidsmåte som mer har vært skyttergravskrig og trenering enn seriøs argumentasjon,  åpenhet for «motstanderens» argumenter og vilje til forhandling. Kritikken mot Riksantikvar Jørn Holme innad i kulturminnemiljøet bunner etter hva jeg kan forstå i hans pragmatiske og forhandlingsvillige holdning. For denne Riksantikvaren representerer kulturminnene en interesse og ett sett av verdier. Holme erkjenner at det finnes flere. Derfor er han en rød klut for fundamentalistene innen feltet.

Det burde være unødvendig å si dette, men det finnes faktisk gode argumenter både for at Y-blokken bør stå og for at den bør rives. Moderniseringsministeren er ikke halvforvirret, og Statsbygg kan føre en profesjonell og konsistent argumentasjon for å rive, til tross for det som er hevdet i innlegg fra enkelte som taler blokkens sak. Folk har selvfølgelig også både rett til, og gode argumenter for, å betvile statsrådens avgjørelse. Beslutningsmyndighetene og arrangøren av parallelloppdragene gjorde i hvert fall én feilvurdering. De argumenterte i denne saken ikke solid for rivning, men gjemte seg bak det de kalte en «politisk beslutning».

Det bør ikke overraske departementet at diskusjonen kom til overflaten også i parallelloppdragene, til tross for at noen hadde bestemt. Selvfølgelig i AHOs prosjekt som syntes å ha Y-blokken som et raison d`être, men også i prosjektene til BIG og MVRDV (avtrykk i bakken og hull i muren), i Snøhettas lett humoristiske innspill om å skjære blokken opp og flytte den til frilandsmuseum, og i LPOs argumentasjon for plassering av betongflater med Picasso.

Det vanskelig omgjengelige argumentet for å la Y-blokken stå, er den integrerte kunsten. Kun IS sprenger for tida verdenskunst. Kulturnasjoner ødelegger sjelden en Picasso, trolig også dersom det dreier seg om integrert kunst sandblåst av en nordmann.  Samtidig er Y-blokken arkitektonisk sett relativt unik. Sett i forhold til den oppstandelsen i fagmiljøene som modernistene klarte å skape, ble lite modernistisk monumentalarkitektur reist i by. Fra de første tiårene etter krigen da modernismen var materialorientert og stofflig dreier det seg om Regjeringsbygningene, Grevstads Sentralbygg 1 og 2 på NTH og Viksjøs rådhus i Bergen. Kontorbygget til Hydro i Bygdøy allé, Indexbygget på Lapsetorget og Rikstrygdeverket nede på Skillebekk hører også til kategorien.

Deretter blir grunnlaget for argumentasjonen mer usikkert. Det hevdes at H-blokken og Y-blokken både som komposisjon og byrom har en uløselig sammenheng og at H-blokken mister verdi når/om Y-blokka rives. Men i konkurranseutkastene for H-blokken fra før krigen fantes aldri en Y-blokk. Lavblokken er en utvidelse som ble konsipert  etterpå . Den viste seg først som et lite tilbygg i et prosjektutkast fra 1947 og grodde senere på plass etter mange alternative forslag. Arkitekturideolog Sigfried Giedion argumenterte riktig nok for denne typen romlighet og arkitektur i demokratiske velferdsstater også på sin Osloreise på 1950-tallet, og byteoretiker Henri Lefevbre kaller det modernistiske byrommet  for ”demokratiets rom”.  Men det er muligens et stykke derfra til å hevde (slik AHO gjør i sitt prosjekt) at det nettopp er byromssammenhengene som er viktige å bevare, fordi disse er meningsbærende for det norske demokratiet.

Moderniseringsministerens kronargument for rivning har vært at Y-blokken blir liggende usikkert til, og at den derfor ikke kan brukes til departementsfunksjoner. Argumentet blir trolig teknisk mer absolutt når tunnelen skal senkes og bygges om. Et annet og etter min mening godt argument, er at Y-blokken skaper så ubrukelige og kompromissfylte byrom omkring seg, mot Akersgata og mot Deichmann, at den bør rives: broer og trapper for å ta høyden, meningsløse bed i terrasser, restrom med baksidekarakter, hull for trafikken, kort sagt hele spekteret av problemer som oppsto da modernistiske romkonsepter helt ufølsomt ble sprengt inn i en tradisjonell og trang urban morfologi.

Et siste argument har vært at blokken bruker areal og hindrer at RKV-programmet får plass. Statsbygg vil mene at dette fortsatt gjelder fordi det nye komplekset som er lagt i parken ved siden av H-blokken, gir rom for betydelige mengder program og ligger sikkert til. Andre vil hevde at en mer nyansert sikkerhetsvurdering kunne gjøre Y-blokken brukbar for deler av RKV-programmet. I tillegg ville bruk av R5 og R6, begge på vestsida av Akersgata, redusere programbehovet betydelig. De vil fortsette med å hevde at premissene for programmet er gammeldagse. 100% tilstedeværelse og eget kontor for de fleste legges nå ikke til grunn i kontorprosjekter. Altså – det nye RKV kan krympes.

Dersom man skal samlokalisere departementene må dette skje ut fra et klart og ordnende bymessig konsept. Y-blokken står i veien for en arkitektonisk og bymessig idé der den store parken både ordner og symboliserer RKV.  Jeg lever faglig sett helt greit med rivning og gleder meg til at byen blir kvitt de heslige byrommene mot nord og vest, men bekymrer meg for hvor Picasso og Carl Nesjar skal ta veien. Starter man med «patchwork» slik Statsbygg foreslår ved å bygge i Regjeringsparken, kan man heller la Y-blokken stå. Bruk for den finner man vel. Noen titalls millioner og godt teknisk utstyr kan trolig holde den oppe mens tunnelen under blir gravet lenger ned.

Posted in Ukategorisert | Leave a comment